Foto av Kris Fuentes Cortes
Kritikere og fans har diagnostisert indierockens død i mange år nå, ofte til ingen nytte. De Verge beskrev sjangerens langsomme og smertefulle død så tidlig som i 2012, og det tok ikke lang tid før publikasjoner som Grantland og Støyende å produsere sine egne beretninger om indierockens klynkende bortgang. Utover den kritiske sfæren, rockelegender som f.eks Loppe ogRoger Daltreyhar begynt å hylle sjangeren de siste månedene. Konsensus ser ut til å være at selv om den ikke er helt død, er indierockens glansdager for lengst forbi.
Så hva skjedde'https://consequence.net/artist/mitski/' >Mytisk,Angel Olsen,Bon Iver, ogBilsete nakkestøttealle har til felles'https://consequence.net/artist/arcade-fire/' >Arcade Fire,Dyrekollektiv, ogDen nasjonalega ut album hyllet som moderne klassikere.
Foto av Ben Kaye
Det betyr ikke at det er helt nytt. Tross alt er musikere som presenterer seg selv som soloartister en stift i popkulturen som går tilbake til oppfinnelsen av rockestjernen, opprinnelig bygget rundt de første populære rockeartistene som Elvis eller Buddy Holly. Og likevel, helt siden 1960-tallets storhetstid til The Beatles og The Rolling Stones, har bandet vært det primære utsalgsstedet for artister til å presentere arbeidet sitt. Gravitasjonen mot band gikk over rocksjangeren (som legendariske grupper som The Temptations, The Supremes og The Jackson Five vil vitne om), men rockemusikk ble spesielt dominert av konseptet til bandet gjennom 70- og 80-tallet, da grupper alt fra Led Zeppelin til Guns N' Roses sørget for at det holdt ut som det definerende formatet.
Det er lett å se appellen, både for fans og musikere. Samarbeidet ga rike, vennlige fortellinger med flere personligheter å investere i. Det skapte også en følelse hos aspirerende musikere at enhver vennegruppe kunne jobbe sammen for å oppnå drømmene sine. Selv om det åpenbart var noen legendariske unntak fra regelen - Bob Dylan, David Bowie, Prince og Kate Bush kommer til tankene - tok de fleste rockere den eldgamle ruten med å danne et band og finne suksess før de forgrenet seg på egenhånd, hvis de noen gang gjort i det hele tatt.
Men noe har endret seg de siste årene, og det stemmer godt overens med det så mange kaller indierockens død. Flere rockeartister i den yngre generasjonen finner anerkjennelse og suksess – et ord med en visstnok spinkel definisjon i dagens musikkklima – på egenhånd. Enten det er større stjerner somSt. VincentogFar John Mistyeller stigende handlinger somMac DeMarco,Frankie Cosmos, ogParfyme geni, artister går enten frem under eget navn eller frontenheter der søkelyset er på dem og de andre medlemmene er komfortable i sine biroller.
Foto av Lior Phillips
For et poeng av sammenligning, se på mange av indierockgruppene det siste tiåret som ble uteksaminert til headliner-status. DeJa Ja Jahadde Karen O og Nick Zinner, mensThe Strokeshadde et par enorme personligheter i Albert Hammond Jr. og Julian Casablancas.TV på radio's Tunde Adebimpe og Dave Sitek presenterte seg som sanne samarbeidspartnere, og fans avVampyr helgkom til å mistenke at Rostam Batmanglij var et like viktig medlem som frontmann Ezra Koenig. Faktisk ropte Batmanglij ut den skiftende tilstanden til indierock i en intervju med Høygaffel tidligere i år.
Hva skjedde med alle bandene'https://consequence.net/artist/deadmau5/' >Deadmau5trekke et publikum som er tre ganger så stort som konkurrerende headlinereDen nasjonalepå Free Press Summer Fest eller ser påLCD lydsystemspille til enkriminelt liten folkemengdepå Skottlands T in the Park.
Størrelsen på publikum på T in the Park for LCD Soundsystem sammenlignet med Calvin Harris er bare pinlig pic.twitter.com/2VtSnZWSnR
— joshua (@_JoshMurphy_) 11. juli 2016
I tillegg til musikkdekning og festivalkultur, har fremveksten av strømmetjenester gjort det til der nesten alt er relativt tilgjengelig og presentert på samme plattform. Som et resultat har begrepene indie og undergrunnen endret seg dramatisk det siste tiåret. Indierock er ikke lenger den romantiserte undergrunnen som en gang ble kjærlig kronisert i Bandet vårt kan være livet ditt , men ett stykke av mange i et stort hav av sammenhengende scener og sjangre. Er det noe rart at kunstnere i vekst ofte finner seg selv i å boltre seg i forskjellige sfærer, og blander sammen inspirasjoner fra et tilsynelatende uendelig hav av oppdagelser'https://consequence.net/artist/dr-dre/' >Dr. DreogIsbiter hver større kjente navn enn N.W.A., og Destiny's Child kom aldri i nærheten avBeyoncésin nåværende høyde. Det samme gjelder for popartister som spenner fraMichael Jackson(The Jackson 5) tilJustin Timberlake(NSYNC).
I dag, titaner av sine respektive sjangere, somKanye West,Taylor Swift, ogSkrillex, kan ofte samarbeide med andre, men til syvende og sist kommer fokuset ned til én person i forkant. Siden grensene mellom indie og mainstream visker ut, trenger fans fortsatt noe solid å holde på. At noe i økende grad har blitt en personkult som sentrerer om individet, og det blør etter hvert inn i det fansen trekkes mot på det mindre nivået.
Foto av Nina Corcoran
En annen faktor som driver skiftet mot soloartister har vært spredningen av sosiale medier. Mens den første fremveksten av Facebook og Twitter fikk mange etablerte band til å opprette en konto som ofte ble drevet av ledelsen (hvis de hadde råd til det), viste det seg raskt at folk var mer interessert i å høre direkte fra artistene selv, og bli kjent med dem som faktiske mennesker. På den andre siden av medaljen har ambisiøse soloartister blitt langt dyktigere til å bruke Twitter til å promotere musikken sin og – like ofte – seg selv. Vi har nå enestående tilgang til kunstneres tanker, følelser og ideer, og i sin tur har vi utviklet en dypere forståelse for dem som mennesker. Mange musikknyhetsoverskrifter er bygget rundt noe somGrimesellerTyler, skaperentwitret, siden fansen tydeligvis er interessert i å høre hva artister har å si. Denne direkte, tidvis ufiltrerte tilgangen har bidratt til en kultur der individet er det dominerende fokuset.
Dette kulturelle skiftet har hatt en direkte innvirkning på fremvoksende musikere. På individnivå er det vanskelig å si om det er færre band i disse dager enn på 90- eller 00-tallet. Herren vet at det fortsatt er ligaer av tenåringer rundt om i verden som kjøper instrumenter og laster opp musikken deres på nettet. For hver av dem er det imidlertid like mange som plukker opp Ableton, Protools eller en velkjent mikrofon å rappe på. Mens profesjonell produksjon fortsatt er en viktig del av musikkinnspillinger, har fremskrittene innen innspillingsutstyr gjort det slik at barna hjemme har mye mer til rådighet enn et firespor når det gjelder å komme i gang. Etter hvert som trender endrer seg og flere mennesker har muligheten og tilgangen til å bli musikere, vil landskapet med det som øker i popularitet og anerkjennelse uunngåelig følge etter.
Vi er raskt på vei mot et kulturelt øyeblikk der det arketypiske bandet ikke lenger er drivkraften bak indierock. Dette betyr ikke at indierocken er i ferd med å dø, eller at det fortsatt ikke er talentfulle grupper som driver sjangeren fremover. Det betyr heller ikke at neste generasjon iboende er mer selvopptatt enn den før – bare spør alle som har sett den nye Oasis-dokumentaren. I stedet har disse gradvise kulturelle endringene begynt å legge til rette for et miljø der indierockartister med noe å si har mer ressurser enn noen gang til å gjøre seg hørt. Et band er bare en av disse ressursene, og ikke en som alle trenger.