Hvis man tar i betraktning den plutselige fremveksten av moderne punk, poppunk og industrirock, var 1994 et landemerke innen musikk. Noen vil si at dette var året da ekte punk døde, med slike som Green Day og The Offspring som traff overflaten. Skjønt, California-punkere var ikke de eneste som traff søkelyset. Året var tilfeldigvis også merkelig perfekt timing for Jim Carreys gjennombruddsuksess, da han ga ut tre billettsalgsfilmer rygg mot rygg i 1994. Nesten over natten strømmet fans i alle aldre til den nye Ianky-komikeren, siterte og behandlet filmene hans som om de var en ny religion å følge. Ikke bare var han godteri fra billettkontoret, han var også salgbar. Dermed samlet bøker, kostymer, tegneserier og – viktigst av alt – lydspor knapt støv i hyllene. Nei, de fløy av dem og fort. Og med det kommer vi full sirkel, tilbake til musikken igjen, med lydsporet til Carreys spesialeffektladede komedie fra 1994 Masken .
I likhet med filmmotstykket, var dette lydsporalbumet et rent wild card kastet inn i blandingen av en gang aktuelle trender. Før Gaps Brian Setzer Orchestra-tema reklame populariserte 50-tallsnostalgi, Masken innledet en sunn porsjon swing og R&B fra tidlig på 90-tallet. Selv om denne merkbart daterte posen med forskjellige spor kan ligne en Christian Stovitz-miks-CD, som selve filmen, er det en sjarm ved den (om enn en litt urovekkende en i noen tilfeller). Med utsikt over stiften til Carreys cubanske Pete-gjengivelse og dens C&C Pop Radio Edit-kompanjong, sitter vi igjen med 10 sanger som definerte både en film og en guilty pleasure som kommer.
Artistene som dukker opp på denne platen er mangfoldige, og selv om de ikke er spesielt fremragende, skinner de sammen som en helhet. Noen få undervurderte artister klarer å toppe lignende artister i sine respekterte sjangere før Beyonce-tiden, skuespiller/sangerinne Vanessa Williams gir oss et sakte danseøyeblikk med You Would Be My Baby før latinsk emcee K7 overtrumfer nyhetens entertainer Lou Bega med den swing-infunderte hiphopen nummer, Hei De Ho. Det som gjør dette lydsporet unikt er den sømløse sammenvevingen av swing, lounge og moderne R&B, som gir en oppdatert glans til old school klubbmusikk fra tidligere tiår. Som en Elvis-danseremiks fungerer det på en eller annen måte, og det er ingen forklaring.
Relatert videoPå samme måte som The Masks oppløftende opptreden på klubben og i gatene, holder lydsporet en fin flyt selv mens den av og til hopper fra ett sted til et annet. Xscapes Who's That Man's Let The Good Times Roll (spilt under Coco Bongos veldedighetsarrangementsåpning).
Utmerket følger med Masken er ikke overraskende Ain't I Good To You av Susan Boyd (synkronisert veldig godt av Cameron Diazs Tina Carlyle) og Hey Pachuco av swingbandet Royal Crown Revue, hvor sistnevnte ble brukt i begge den tilsvarende filmens trailere og under det landemerke dansenummeret med Tina Carlyle og The Mask på Coco Bongo. Alle som har sett denne filmen elsket absolutt denne scenen, først og fremst Carlyles svanesang på forhånd som drev The Mask inn i en hylende vanvidd bokstavelig talt (se ovenfor). Hvis noen av dere ikke husker denne delen av filmen...skam dere!
Masken var ikke en kritisk favoritt, men oppnådde massiv billettkontorsuksess, og befestet Carreys plass i en historie med fysisk komedie da han portretterte den ydmyke Stanley Ipkiss som ble titulær karakter/antihelt. Regissør Chuck Russell ( Nightmare On Elm Street 3: Dream Warriors ) fokuserte ganske mye på å sette stemninger, og vekslet mellom hver av hovedpersonens definitive personas. Mens Ipkiss var omgitt av de intetsigende bakgrunnene fra bankjobben og den knuste drømmeleilighetsbygningen, var The Mask fargerike med en gul zoo-dress og neongrønn ansiktsmaling, noe som skilte den håpløse romantikeren fra hans sertifiserbare ID. Et annet eksempel inkluderer den sterke kontrasten mellom kjærlighetsinteressen Tina Carlyles opptreden på 50-tallets retro nattklubb Coco Bongo, og Ipkiss' dystre hjemreise etter å ha blitt kastet i rennesteinen bak nevnte klubb.
Det er litt synd at du er tilbøyelig til å finne denne filmen i røverkjøpsboksen på Wal-Mart (omtrent som jeg gjorde for nesten et år siden), festet via plastfolie til den matte unnskyldningen for en oppfølger, 2005-ledet av Jamie Kennedy Maskens sønn . Denne oppfølgerens Carrey-løse tilstedeværelse dreier seg om ideen om at Carrey nekter å gjøre oppfølgere etter hans post- Ventura affære (se: Når naturen kaller ). Mens det opprinnelige konseptet med Masken Oppfølgeren – som ville ha hatt Carrey i hovedrollen – slo aldri ut, vi mottok en TV-serie (med Ben Stein i hovedrollen, som portretterer psykiateren fra den originale filmen). Og for de som ønsker å grave dypere inn i maskens mytiske psykose, er det noen flotte Dark Horse-tegneserier som flyter rundt der ute, som faktisk fungerte som filmens viktigste kildemateriale.
Samtidig som Masken er ikke en fenomenal innspilling for bøkene, den fortjener absolutt en plass i våre støvete CD-etuier – rett ved siden av andre Carrey-smakstilsatte 90-tallsrelikvier, som den grungy Kabelmann eller i ansiktet ditt Batman for alltid . Sjansen er stor for at du har gravd ut disse ved mer enn én anledning, og forhåpentligvis vil dere alle tilbake til gamle dager etter å ha lest dette. Som enhver annen guilty pleasure trenger ingen egentlig en unnskyldning, men...
P-A-R-T-Hvorfor't I Good To You
12. Jim Carrey – Cuban Pete (Arkin Movie Mix)